If my head came with a box shape.

Dersom hue mitt hadde kommet med helt andre tanker, hadde kanskje jeg også kommet meg et sted uten å virke så jævli sær.
Jeg ser for meg alt rundt meg som en slags fucka film. Jeg vet veldig godt at jeg har noe å si, men jeg gidder faen meg ikke å si det, med den teite baktanken at jeg ødelegger noe hvis jeg sier noe. Det er så klart omvendt, folk blir irriterte når jeg ikke har noe kritikk å gi om noe som helst.
Særlig er det vanskelig med chicks. Jeg er ei jeg har kjent i over et år nå. Vi er skikkelig på talefot og har de samme interessene og sånt. Men når jeg skal fortelle henne hva jeg føler er det som om noen står med en pistol mot hodet mitt, tvinger meg til å holde kjeft. Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg digger deg jo mer enn det ord kan beskrive. Jeg har bare lyst til å holde dine hender, ta på håret ditt kanskje gi deg et kyss, la deg hvile i armkroken min. Du er så jævli søt. Så lett burde det være å si det også.
En annen greie er at jeg av og til føler meg som det reneste alien som kommer ut av et romskip for første gang. Jeg er en kar som gjør ting ikke alle gjør. Bare fordi jeg smiler når jeg dasser rundt i butikken, på togstasjonen eller når jeg går forbi folk på gata, så ser de fleste på meg som om jeg har rømt fra dyrehagen. Jeg er kanskje et beist, men det betyr ikke at jeg er et beist. Mulig det ikke gir så mye mening. Men jeg er ikke noe gærning som dreper folk eller tar tak i veska di å spytter i øret ditt. Men noen ganger føles det som om plutselig noen skal komme å slå meg ned.
Jeg kom til denne planeten for 22 årsiden. Jeg kunne like gjerne vært født i et kjøleskap. Denne verden er veldig ofte kald og vanskelig å bevege seg i. Det er som om at jeg ikke får ført tankene mine lenger enn frem til døra som er veien ut. Jeg har mange sprø tanker som ingen er enige med. Tanker jeg best klarer å få ned på papiret. Mine fingre beveger seg så jeg kan få ut meg selv på en måte som ikke innebærer at jeg må lage lyd for at ord skal komme frem.
Heldigvis er jeg av den sorten som til slutt alltid tenker at shit ordner seg selv om det ikke alltid virker sånn, så samme om folk ikke forstår meg så går det å leve. Jeg har venner som jeg er mer glad i enn livet selv. De backer meg opp, uansett om jeg føler meg helt bak mål. Så sånn sett fikser jeg biffen som en jævla kokk.
Og blir jeg sett på som en særing, så får det bare være, jeg er født en alien, og jeg skal jobbe meg fremover i livet som en god damn alien.